Bondepionen er like vakker som silkepionen!

Denne pionen spadde min far opp til meg i 2003 - fra et bed hvor min mor, som elsker lupiner, hadde latt lupinene ta helt overhånd. Resultatet ble at med den flotte bondepionen så fulgte det med en lupin-rot, som jeg måtte lirke ut av pionrota etter at jeg kom hjem til hagen min!

I årenes løp, har jeg delt opp denne pionrota mange ganger og både gitt bort - og flyttet avleggere til flere steder i egen hage. Det er noe spesielt med de blomstene man har fått fra sine foreldres hage :)  

Det er viktig at pioner ikke plantes for dypt. De liker best å stå så grunt at det bare er ca 3 - 5 cm jordlag over knollene, ellers klarer de ikke å blomstre.

Bondepionene blomstrer etter at de tidlige tulipanene har sagt takk for seg, mens de sent-blomstrende tulipanene fortsatt strutter av velvære. 

Her på Trøndelagskysten blomstrer bondepionene i begynnelsen av juni, mens de fleste silkepionene blomstrer litt senere i juni.

Nå har jeg etter hvert så mange bondepioner at jeg har råd til å lage buketter av dem! Her har jeg laget en bunn til buketten av hostablader med hvite kanter. Resten av buketten er satt sammen av marikåpe, prydkattemynte og en ranke av klematis. Vasen er en gammel tinnmugge som jeg har arvet etter min mor.